Sportsfiske etter brunørret

Ørreten - Litt nyttig info


ørretbilde
Brunørreten, eller brunaure som den også kalles, er en fisk i laksefamilien. Brunørretten er kanskje den fisken, sammen med laksen, som er mest ettertraktet blant sportsfiskere. Den er også en ettertraktet matfisk med en utsøkt smak. Det er en fisk som finnes i de fleste innsjøer, elver og tjern i Norge. Jeg skal ta for meg litt om ørretens levesett, kosthold, formering, vandring og litt andre nyttige ting i denne posten.

Det latinske navnet på brunørreten er Salmo Trutta. Salmo Trutta er egentlig en samlebetegnelse på mange typer brunørret. Underartene som alle har betegnelsen Salmo Trutta inkluderer arter som fjellørret, sjøørret, bekkeørret og fjordørret. Det hersker fortsatt en del usikkerhet om hva som egentlig kan aksepteres som en underart. Noen regner for eksempel fjellørreten som en egen art, mens andre mener det er en underart til brunørreten. Sjøørreten og brunørreten er i utgangspunktet den samme arten. Forskjellen ligger i at sjøørreten er en anadrom fisk, det vil si at den vandrer ut i havet for å skaffe næring og vandrer tilbake til ferskvann for å gyte. Fisken går gjennom en smoltifiseringsprosess for å kunne vandre fra ferskvann til saltvann. Avkommet av sjøørreten er i utgangspunktet ikke anadrom. Det gjør at den kan leve hele livet sitt i ferskvann. Hvorfor noen individer smoltifiserer og vandrer ut i havet er det stor usikkerhet rundt, men de fleste ekspertene mener at de fiskene med høyst stoffskifte som går gjennom denne prosessen. I og med at sjøørreten og brunørreten i utgangspunktet er samme art, kan de danne gytepar med hverandre uten problemer.

Gyting



Ørreten gyter som regel om høsten. I følge den nyeste forskningen søker ørreten etter plasser der det er litt bevegelse i vannet for å gyte. Vann i bevegelse er ofte mer oksygenrikt enn stille vann, og oksygen er uunnværlig for at gytingen skal gå bra. Det finnes også en del vann der det er dokumentert at ørreten gyter i stille vann, men dette er mer unntaket enn regelen. Ørreten gyter ved at hunnen graver en gytegrop og hannen befrukter eggene i gropa. Hunnen begraver så eggene under sand for at de skal være beskyttet mot rovfisk. Ørreten legger vanligvis noe i nærheten av 2000 egg pr kg fisk. Vanlig alder for kjønnsmodning hos ørreten er 5-7 år. Hannfisken modnes som regel ett eller to år før hunnfisken.

Det er et fåtall av fiskene som overlever gytingen, i likhet med laksen. Det hevdes at det faktisk bare er 20% av hunnfiskene som overlever den energikrevende gyteprosessen.

Ørreteggene ligger i gropa gjennom hele vinteren etter at gytingen er over på høsten. De har all næringen de trenger i plommesekken i eggene. Om våren, når plommesekken er oppbrukt, klekkes eggene som har overlevd vinteren, og yngelen kommer ut. Yngelen graver seg da ut av gytegropa og gir seg i kast med livet som fisk. Nøyaktig når dette skjer varierer med temperaturen i vannet.

Fra ørreteggene er lagt til yngelen er blitt 1 år er den veldig sårbar. Eggene kan bli lagt på en dårlig plass, annen rovfisk kan spise eggene eller yngelen, forurensing, lite mattilgang, og andre faktorer er eller hindringer som ørreten må overkomme det første året. Faktisk er det så mye som 98% av yngelen som ikke overlever det første året. Etter at ørreten har blitt det man kaller for en "en sommers ørret", skulle man tro at den var utenfor den største faren, men det viser seg at 50-60 % av "en sommers ørretene" ikke overlever til å bli en "to sommers ørret". Og ikke nok med det, det er bare 50 % som over lever fra "to sommers" til "tre sommers ørret". Totalen av dette blir at det bare er 0,5% av eggene som legges som faktisk vokser opp til å bli en tre sommers ørret. Hvor mange som overlever vil selvfølgelig variere en god del fra vann til vann og elv til elv.

Brunørreten er en fisk som sjelden skaper hybrider, den er lite fruktbar med andre beslektede arter. Noen eksepler finnes likevel, et av dem er Tiger ørreten, en krysning mellom brunørret og bekkerøye.

Ørretens størrelse


Ørreten kan bli godt over 10 år gammel hvis den har de rette oppvekstforholdene. Den kan bli opp mot og i visse tilfeller over 20 kilo, men i de fleste vassdrag er en ørret på over 2 kilo regnet som stor fisk. Innenfor sportsfiskemiljøene snakkes det ofte om den magiske to-kilos grensa. Gjeldende norgesrekord for brunørret er 15,3 kg. Den ble tatt på en wobbler av Robert Torp i 1981. Verdensrekorden ligger til sammenligning på 18,25 kg, og ble tatt av Howard Collins i Red River, Arkansas i 1992.
Norge har faktisk verdens raskest voksende ørrettype. Den heter hunderørreten, og er en lokal stamme som lever i Mjøsa. Det sies at denne ørrettypen kan vokse hele 5 kilo i løpet av det andre året i fjorden. Det kan nevnes at historiene går om at det i 1896 ble fisket en Hunderørret på hele 23,5 kilo. Historien er dessverre ikke godt dokumentert.

Kosthold



Etter at ørretyngelen har forlatt plommesekken, er den fortsatt så liten at den kun klarer å ta til seg små byttedyr som er lette å fange som små insektslarver og dyreplankton. Den viktigste delen av yngelens kosthold er fjærmygglarver.
Etter at ørreten har blitt noe større, begynner den å gå over til litt større byttedyr. Det kan være larver av døgnfluer, steinflue og vårfluer. Den spiser også snegler og små krepsdyr som marflo. En liten kuriositet; det er marflo og andre små røde krepsdyr som gir ørreten den nydelige rødfargen i kjøttet. Det er også tydelig at den spiser insekter fra vannoverflaten om sommeren.
Når ørreten når 20 - 25 cm lengde kan den gå over til å bli fiskespisende. Den avgjørende faktoren for om den blir en fiskespiser er hvor mye næring som er tilgjengelig. Fiskespisende ørreter er mer hurtigvoksende enn de som bare spiser insekter. Ørreten er kannibal og spiser derfor også individer av sin egen art. De viktigste fiskeslagene i ørretens kosthold er krøkle, lagesild, sik, ørekyte og stingsild.
Når sjøørreten er i havet livnærer den seg i hovedsak av sild, brisling og marflo.
Det kan også nevnes at ørreten kan ta dyr som svømmer i overflaten som mus, lemen, frosk, o.l.

Trivselsforhold



Ørreten trives best når temperaturen ligger mellom ca 10 og 14 grader. Vannet inneholder da riktig mengde med oksygen. Hvis temperaturen blir enten varmere eller kaldere, vil ørreten ofte gå dypere i vannet der det er mer konstant temperatur. Blir det veldig kaldt står ørreten ofte så og si i ro. Det er dette som skjer om vinteren. Da må du nesten treffe ørreten i munnen med kroken for at den skal bite.
Ørreten, som så mange andre arter, er en fisk som ikke tåler surt vann veldig godt. Du har sikkert sett bilder på TV av helikoptre som slipper store mengder kalk over innsjøer. De gjør dette for å øke pH verdien i vannene etter at den sure nedbøren har gjort vannene nesten ulevelig sure. For at ørreten skal kunne trives bør pH verdien i vann ikke komme under 5,7.
Den sure nedbøren som har kommet i løpet av dette århundret har gjort at mange tiltak har blitt prøvd for at det skal være en fiskebestand selv om miljøet i vannene har blitt forsuret. Blant annet har man prøvd utsetning av bekkerøye, en fisk som tåler en del lavere pH enn ørreten.

Utbredelse

I Norge finnes ørreten stort sett over hele landet, fra lengst nord i Finnmark til helt sør på sørlandet. Utbredelsen er en av grunnene til at ørreten har blitt, sammen med laksen, Norges mest populære sportsfisk.
Ørreten var en av de første fiskene som vandret opp elevene som ble dannet under smeltingen etter den siste istiden. Etter at mye av isen var forsvunnet, forsvant også elvene, noe som gjorde at ørreten var "fanget" i innsjøer. De finnes faktisk i innsjøer som ligger så høyt som 1500 meter over havet. I ettertid har ørreten, mye på grunn av at den er enkel å frakte, blitt satt ut i stort sett det som er av innsjøer og tjern i Norge.
I utgangspunktet er brunørreten en fisk som hører hjemme i Europa og Asia. Her har den vært en del av det naturlige fiskelivet i lang tid.
I løpet av de siste århundrene har den imidlertid av sportsfiskegrunner blitt satt ut i Nord Amerika, Sør Amerika, Australia og New Zealand. På grunn av at ørreten er en veldig tilpasningsdyktig art har dette medført en del uheldige konsekvenser for de artene som dominerte disse områdene tidligere. I mange områder, som Patagonia, har brunørreten stort sett tatt over, og mange av de artene som tidligere rådet er nå utrydningstruet, og noen faktisk helt utryddet.

Fiskemetoder

Man kan bruke stort sett alle mulig fiskemetoder for å fange ørret. I gamle dager, når man fisket for å overleve, var det mest naturlig å bruke metoder som var enklest mulig og som ga mest mulig fangst. Garnfiske var da en naturlig metode. Disse metodene brukes selvfølgelig ennå, men i mye mindre utstrekning enn tidligere. Etter sportsfiskets inntog har det blitt et mye tydeligere fokus på å hindre overfiske for å bevare bestandene.

I de siste årene har det blitt en markant økning blandt sportsfiskere som bruker det edleste av fiskeredskaper for å fange ørreten, nemlig fluefiskerne. I mange år ble fluefiskerne oppfattet som noen som trodde de var bedre enn alle andre, litt snobbete. I den senere tid har dette endret seg noe. Fluefiske har blitt mer tilgjengelig for den vanlige mann. Det arrangeres kurs i både fluekasting og fluebinding på alle plasser der fiske noen form for betydning. I fluefiskemiljøer sies det at når du har fått din første ørret på flue, går du aldri tilbake til slukstanga. Og det er faktisk noe helt spesiellt. Følelsen av å få fisk på en flue du kanskje har budet selv, er det ikke mye som slår. Det er virkelig å anbefale.

3 kommentarer:

Sverre Lunde sa...

Takk for en informativ artikkel, jeg var ute etter opplysninger om ørretens gyting, spesielt på stille vatn. I ei gammel bok, ørretboka av Sømme fra rundt 1940, står det at ørret som gyter i stille vann har dårligere utviklingsmulgheter. Finnes det nyere forskning på dette? Noe annet var det at forfatteren antydet at kjønnsmoden alder for hunnfisk var 5 - 7 år. Dette tror jeg ikke er helt riktig. Ei bok jeg kjøpte om New Zealandske forhold (ørreten er europisk og amerikansk), står det at den allerede fra som 2-åring kan være kjønnsmoden. Der har de funnet ut at de største ørretene er de som ikke blir kjønnsmoden før etter 4 eller 5 år. Som hos andre dyr stagnerer den ofte i vekst når den når "reproduserende" alder. Kanskje det er disse genene vi tar vare på når vi setter ut storfisken i vassdragene våre?

Anonym sa...

Hei! Fin artikkel du har skrevet her :) Det er en ting jeg stusser litt ved, og det er påstanden om at de fleste hunnfisker dør etter gyting. Dette kan umulig være tilfelle, da jeg gjennom flere år med stamfisktaking har fått flere "bekjente" hunnfisker flere år på rad i rusene. Dersom hunnfisken ikke hadde tålt gytingen hadde vi neppe funnet noen hunnfisker som var noe særlig over kiloet, noe som ikke stemmer. Selvsagt er de store ørretene som taes alltid hannfisk, men det vil jeg tro har en sammenheng med all den energien en hunnfisk bruker på gytingen i forold til hannfisken, og må dermed bruke mer tid på å restituere seg etter hver gyting.

Endre Ofstad sa...

Sverre Lunde: Det stemmer at vekst ofte stagnerer hos fisk når de når kjønnsmoden alder. Dette er en "trade-off" som avhenger av næringstilgang, predasjon osv. Alder/str. for kjønnsmodning er da også noe som kan endre seg over generasjonene ettersom forholdene endrer seg. Man snakker om en fenotypisk plastisitet.

Anonym: hannfisker blir også større, da disse har gjennomgått en seleksjon ("evolusjon") for å bli større, da for disse lønner det seg å være store for og beskytte gytegropene.