Med brukket fiskestang

Når fiskestangen ikke kan svinges


Ok, så ille som en brukket fiskestang er det ikke, men jeg har brukket et ben.

Det betyr at jeg har blitt parkert på sidelinjen denne sesongen. I utgangspunktet virker dette som en katastrofe, men nå har jeg endelig muligheten til å få blåst liv i denne bloggen igjen. Det begynner å bli en stund siden jeg skrev noe her nå og jeg må si at jeg faktisk har savnet det. Det er noe veldig tilfredsstillende med å sette seg ned for å skrive om noe man virkelig interesserer seg for. Og dersom det er noen som er usikre, så kan jeg fortelle at jeg interesserer meg for fisking. Ferskvannsfiske, saltvannsfiske, isfiske, båtfiske, fluefiske, slukfiske, fiskefluer, nye og (kanskje spesielt) gamle sluker, isbor, fiskesnøre og selvfølgelig noe av det vakreste i verden: en fiskestang som står i spenn mens snella hyler. Jeg tror ikke jeg overdriver dersom jeg sier at jeg tenker på et eller annet fiskerelatert minimum en gang annenhver time.

Ok, nok om det.

I denne posten tenkte jeg at jeg kunne fortelle litt fra en fisketur jeg hadde til et fjellvann i nærområdet i midten av juni.

La oss komme i gang.

Jakten på ørretvannet



Som vi alle vet starter aldri en fisketur når man går ut av bilen for å starte på marsjen mot fiskeplassen. Den starter lenge før det. Mange ganger går man å planlegger, visualiserer og drømmer om akkurat denne turen flere dager, uker eller måneder i forveien. Dette var ikke et unntak. Jeg hadde hørt fra en bekjent om et hemmelig fjellvann som angivelig skulle inneholde en veldig god ørretbestand. Beskrivelsen jeg hadde fått var «mye fisk, god gjennomsnittsstørrelse og veldig få fiskere.» Som regel tar jeg slike beskrivelser med en klype salt. De kommer jo tross alt fra sportsfiskere, en gruppe som er notorisk kjent for å vri på sannheten slik at den passer dem selv best. Likevel var jeg ganske sikker på at dette tipset ikke bare var tull. Det kom nemlig fra en meget respektert eldre mann, vi kan kalle ham Jørgen, som ikke har for vane å villede andre fiskere. I tillegg ville han ikke si nøyaktig hvor vannet var. For meg er dette enda et tegn på at han faktisk har informasjon som andre ikke har. Det eneste han ville si var en anslått størrelse på vannet og at det lå en viss avstand nord for byen. Fiskestanga kunne jeg ikke gjøre klar ennå, men dette mysteriet skulle jeg løse!

Jeg fikk denne informasjonen i midten av februar. Det ga meg god tid til å drive etterforskning for å finne ut hvor vannet var før sommersesongen startet. Jeg startet med å forhøre meg med venner og bekjente i sportsfiskemiljøet. Taktikken var å holde tilbake så mye informasjon som mulig samtidig som jeg fikk så mye som mulig fra dem. For meg er det naturlig å gjøre det på denne måten. Ikke fordi at jeg vil ha alle fiskeplassene helt for meg selv, men jeg vil kontrollere det på et vis slik at det ikke plutselig er stappfullt med folk på favorittplassene mine. Jeg fikk ganske mye annen nyttig info ut av forespørslene, men ingenting om det spesifikke ørretvannet jeg var ute etter. Det neste steget var å starte en kartprosess som jeg har laget for både slike tilfeller og tilfeller der jeg er på utkikk etter nye uutforskede fiskeplasser. (Jeg planlegger å skrive et innlegg om denne prosessen ved en senere anledning) Dette bar frukter. Jeg sto igjen med tre kandidater. Alle disse vannene var relativt nær hverandre, så det skulle være mulig å besøke alle i løpet av en helg.

Fiskeutstyr



Så snart jeg viste hvor jeg skulle, var det bare å starte planlegging av fisketuren. Dato ble satt ganske kjapt fordi det var den eneste helgen jeg ikke hadde andre planer. Fiskeutstyret som jeg velger å ta med meg bruker jeg ofte litt tid på å bestemme meg for. På den ene siden kunne jeg jo bare ha lastet på med så mye utstyr som jeg klarte å bære, men dette tar litt å kunnskapen ut av fiskingen og det gjør at jeg stresser litt mer fordi jeg alltid her noe utstyr i sekken som jeg ikke har prøvd ennå. Dessuten føler jeg at ørretfiske i fjellvann med haspelutstyr er noe jeg har veldig god kontroll på. Dersom du ikke har kontroll, kan du lese dette innlegget før du tar et valg av fiskestang.
Til slutt endte jeg med å ta med meg dette utstyret:

Shimano Antares fiskestang
Fiskestang: Shimano Antares
Fiskestang: Shimano Antares 10’ 7-21g og Shimano SpeedMaster BX 9’ 3-14g

Haspelsnelle: Shimano Stradic 1000 og en Shimano Exage 1000 som reserve

Fiskesnøre: Begge snellene utstyrt med 0,12mm Fireline smoke

Sluker: En relativt liten boks med forskjellige sluker og spinnere mellom 5 og 20 gram.

Mclean fiskehåv
Mclean Fang og slipp håv
Håv: McLean med integrert vekt

I tillegg pakket jeg selvfølgelig med meg telt, primus, sovepose, mat og de andre vanlige tingene.

Med fiskestang i sekken



Etter jobb på fredag var det bare å sette seg i bilen for å dra på en fisketur jeg virkelig hadde sett fram til! Ørretvannene lå plassert slik at jeg kunne parkere bilen i kanten på en (elendig) grusvei og egentlig ha like lang avstand til alle tre vannene. Det var omtrent 4 timers gange til hvert og omtrent 2 timer i mellom dem. Planen som ble lagt var at jeg skulle gå til det som virket mest lovende på fredagen. Dersom dette vannet ikke hadde overbevist meg ennå, skulle jeg gå videre til neste vann på formiddagen lørdag. Det siste vannet skulle jeg gå til tidlig søndags morgen hvis det var nødvendig. Med fiskestang stikkende opp av sekken og godt humør var det bare å starte, for i verste fall kunne helga bli fylt med store avstander og lite fisk.

Når jeg kom fram til det første fjellvannet, var jeg sikker på at jeg hadde truffet på første forsøk. Det så helt fantastisk ut. Brukbart med innsekter til midten av juni å være og vakende ørret. Dette måtte jo være fulltreff!

Så feil kan man ta… Det var masse fisk der ja, alt for mye faktisk. Så mye at jeg hadde problemer med at jeg for ofte fikk fisk som knapt nok var større enn sluken. Ok, jeg overdriver, men jeg hadde ikke tatt denne turen for å hale inn ørreter på 200g. Etter 4 timers fiske bestemte jeg meg for å pakke sammen fiskestangen og traske videre så snart jeg våknet på lørdagen.

Etter en god natts søvn (jeg sover bedre i telt enn hjemme på soverommet), rigget jeg ned teltet og vandret til det neste vannet. Førsteinntrykket der var helt motsatt av det første vannet. Her så det ikke ut som om det var noe liv i det hele tatt. Jeg bestemte meg likevel for å svinge fiskestanga litt. Det ville ikke være første gangen jeg ble overrasket dersom det skulle vise seg å være kjempebra. Dessverre viste det seg at vannet var bortimot helt dødt. Muligens helt dødt faktisk, for jeg så ikke så mye som et vak engang. Avgjørelsen om å gå videre ble tatt etter bare en times fiske. Nå hadde jeg bare en mulighet igjen. Dersom det også var en skuffelse, hadde jeg enten blitt lurt eller så hadde jeg bommet kraftig på kartsøket mitt.

En overraskende fiskekamerat



Ved det siste vannet var mer vind enn ved de to første. Derfor var det vanskelig å få et like godt inntrykk av det. Likevel hadde jeg en god følelse og bestemte meg for at jeg skulle bli her til søndags ettermiddag uansett hva som hendte. Mens jeg rigget teltet fikk jeg øye på en person som sto på en høyde like ovenfor vannet. Det var tydelig at han hadde en fiskestang stikkende opp av sekken. «Dårlige nyheter», tenkte jeg med en gang. «Dersom dette skulle være et hemmelig og fantastisk ørretvann, hvorfor er det andre folk enn meg som skal fiske her?» Det viste seg at det var Jørgen, den eldre mannen som hadde nevnt vannet for meg! Du kan tro han ble overrasket når han så at jeg var der. Han påsto at dette var første gangen han hadde sett andre fiskere der, men at han var imponert over at jeg hadde funnet fram med bare den syltynne informasjonen han hadde gitt meg.

Eventyrfiske



Rundt kaffebålet fikk jeg mye nyttig informasjon fra mannen om hvilke plasser i vannet der det sto fin ørret. Nå som jeg hadde imponert han med etterforskningen min la han alle kortene på bordet og svarte på alle spørsmål jeg hadde. Heldigvis hadde jeg også noen triks jeg kunne lære han også. Vi bestemte oss for å fiske på hver sin side av vannet i noen timer og møtes ved kaffebålet senere på kvelden igjen.

Jeg bestemte meg for å starte med en sort og rød atomsild på 12g. Det nappet på første kastet! Og det var en fantastisk kamp. Valget av stang hadde falt på SpeedMasteren, og den fikk virkelig kjørt seg. Noe av det vakreste i verden for meg er en fiskestang som står i fullstendig bue i kamp mot en torpedo av en ørret. Etter en kamp som varte i et halvt minutt kom fisken seg unna! Irriterende, men det skjer relativt ofte at jeg mister den første fisken fordi jeg er for ivrig og slipper opp trykket i fiskestangen et øyeblikk. Jaja, bare å prøve igjen. Her var det i hvert fall stor fisk!

Femten minutter senere nappet det igjen i atomsilda. På nytt sto jeg der med stram fireline, fiskestang i spenn og en hylende fiskesnelle. Denne gangen var jeg mye mer fokusert på å gjøre de rette tingene, nå skulle ørreten landes! To minutter senere lå en fantastisk brunørret på 1100 gram i håven. Følelsen av å lande en utrolig fisk blir jeg aldri lei av. I løpet av de neste to timene fikk jeg fire ørreter til, alle mellom 700 og 900 gram.

Stolt ruslet jeg tilbake til bålplassen med fangsten min. Da jeg så Jørgen fikk jeg hakeslepp. Han hadde fanget et beist av en ørret. 2,3 kg! Og det virket ikke som om han var så imponert selv av størrelsen. Senere på kvelden fortalte han meg at han ikke brukte å veie fisken han fikk, men den største han hadde fått i dette vannet var mye større en 2,3kg. Her var det muligheter til å slå min personlige rekord i fjellvann som er 2150 gram.

Jeg sov bare to timer den natten. Dette var et virkelig eventyrfiske som jeg ikke ville miste et sekund av. Det var ikke mulig å holde tellingen på hvor mange ørreter jeg fikk den natten og ut over søndagen. Ingen av de talløse var under 500 gram, men heller ingen over 1100 gram. Rekorden min fikk bestå ennå en stund, men jeg tror likevel at dette var det mest ekstreme ørretfiske jeg noen sinne har vært med på.

Vennskap



Jeg og Jørgen bestemte oss for å gå sammen tilbake til bilene. Det er utrolig hvordan man noen ganger finner tonen med andre mennesker bare settingen er riktig. Vi hadde jo møttes mange ganger før, men aldri helt blitt gode venner. Nå derimot, på vei ned fra en fisketur på et fjell, var det som om vi hadde kjent hverandre hele livet. På veien ned fikk vi også avtalt at vi skulle ta oss en ny tur opp til det samme vannet ved en senere anledning. For vår del var det ikke mer enn noen flotte ørreter, hver sin fiskestang og masse etterforskning fra meg som skulle til for at det skulle klikke for oss.