Storfisk om Høsten - Harvefiske

For mange sportsfiskere er høsten en trist tid. Alle lakseelver er stengt, temperaturen kryper nærmere frysepunktet og dagene blir kortere. Fiskesesongen er med andre ord over for sommeren. Nå er det et par måneder venting før man kan starte med isfiske.

Dersom du har det slik, vil jeg påstå at jeg har gode nyheter til deg i denne posten. Den handler om fiskemetode som er utrolig spennende og som vil forlenge sesongen din med flere uker.

Hva er Harving?

Harving er en ganske spesiell måte å fiske på der man utnytter at ørreten trekker inn mot land når det blir mørkt ute. Kort fortalt går det ut på å imitere et dyr (mus, frosk e.l.) som prøver å redde seg i land. Vanligvis imiteres dyret ved hjelp av en stor markklyse festet på en langskaftet, litt stor krok som ploges i eller rett under overflaten.

Stor fisk

Det er mulig å fange virkelig stor fisk ved hjelp av denne metoden. Som nevnt tidligere trekker ørreten inn mot land for å lete etter mat når mørket faller på. Den gjør dette fordi den føler seg tryggere i mørket. Den har lært seg gjennom generasjoner at det er færre farer i mørket enn i dagslys. En tryggere fisk vil også ofte være en litt mer uforsiktig fisk og det er dette vi forsøker å utnytte.

Når det gjelder størrelsen på fisken som kan tas ved harving sier det seg selv at dersom en fisk er stor nok til å jakte frosk eller mus er det en fisk som er verdt å fange.

Dette trenger du

Harvefiske er antakeligvis den billigste fiskemetoden rent økonomisk. Du trenger nesten ikke utstyr.

• Fiskestang. Her duger nesten hva som helst. Opprinnelig ble det brukt lange stenger av bambus eller annet treslag, men i dag kan man fint bruke en vanlig haspelstang.
• Snelle. En helt enkel haspelsnelle holder i massevis. Dersom man velger å bruke en lang bambus-stang, trenger man egentlig ikke snelle i det hele tatt.
• Snøre. Bruk en relativt tynn nylonsene. Tykkelse 0,15 til 0,22.
• Krok. Størrelse 4 til 8. En langskaftet krok er en fordel fordi man enklere kan tre på flere mark, men er på ingen måte påkrevd.

Noen enkle tips

• På grunn av at man skal fikse i mørket vil det være utfordrende å finne den beste fiskeplassen. En løsning er å finne gode fiskeplasser mens det ennå er lyst.
• Hodelykt bør ikke brukes mens man fisker fordi det kan skremme fisken.
• Gode fiskeplasser for harving er der vannet er relativt grunt nært land. Omtrent en halv meter er fint. Det bør heller ikke være for mye vegetasjon i vannet fordi det kan være utfordrende dersom man setter seg fast i mørket.
• Dersom det er mulig bør man ha månelyset i fjeset for å unngå at man lager skremmende skygger ut i vannet.
• Vær stille!

Under er en video fra et program som gikk på NRK i 2014.

Flere ressurser:

• Slik overlister du høstørreten - Aftenposten
• Harvefiske - OFA

Med brukket fiskestang

Når fiskestangen ikke kan svinges

Ok, så ille som en brukket fiskestang er det ikke, men jeg har brukket et ben.

Det betyr at jeg har blitt parkert på sidelinjen denne sesongen. I utgangspunktet virker dette som en katastrofe, men nå har jeg endelig muligheten til å få blåst liv i denne bloggen igjen. Det begynner å bli en stund siden jeg skrev noe her nå og jeg må si at jeg faktisk har savnet det. Det er noe veldig tilfredsstillende med å sette seg ned for å skrive om noe man virkelig interesserer seg for. Og dersom det er noen som er usikre, så kan jeg fortelle at jeg interesserer meg for fisking. Ferskvannsfiske, saltvannsfiske, isfiske, båtfiske, fluefiske, slukfiske, fiskefluer, nye og (kanskje spesielt) gamle sluker, isbor, fiskesnøre og selvfølgelig noe av det vakreste i verden: en fiskestang som står i spenn mens snella hyler. Jeg tror ikke jeg overdriver dersom jeg sier at jeg tenker på et eller annet fiskerelatert minimum en gang annenhver time.

Ok, nok om det.

I denne posten tenkte jeg at jeg kunne fortelle litt fra en fisketur jeg hadde til et fjellvann i nærområdet i midten av juni.

La oss komme i gang.

Jakten på ørretvannet

Som vi alle vet starter aldri en fisketur når man går ut av bilen for å starte på marsjen mot fiskeplassen. Den starter lenge før det. Mange ganger går man å planlegger, visualiserer og drømmer om akkurat denne turen flere dager, uker eller måneder i forveien. Dette var ikke et unntak. Jeg hadde hørt fra en bekjent om et hemmelig fjellvann som angivelig skulle inneholde en veldig god ørretbestand. Beskrivelsen jeg hadde fått var «mye fisk, god gjennomsnittsstørrelse og veldig få fiskere.» Som regel tar jeg slike beskrivelser med en klype salt. De kommer jo tross alt fra sportsfiskere, en gruppe som er notorisk kjent for å vri på sannheten slik at den passer dem selv best. Likevel var jeg ganske sikker på at dette tipset ikke bare var tull. Det kom nemlig fra en meget respektert eldre mann, vi kan kalle ham Jørgen, som ikke har for vane å villede andre fiskere. I tillegg ville han ikke si nøyaktig hvor vannet var. For meg er dette enda et tegn på at han faktisk har informasjon som andre ikke har. Det eneste han ville si var en anslått størrelse på vannet og at det lå en viss avstand nord for byen. Fiskestanga kunne jeg ikke gjøre klar ennå, men dette mysteriet skulle jeg løse!

Jeg fikk denne informasjonen i midten av februar. Det ga meg god tid til å drive etterforskning for å finne ut hvor vannet var før sommersesongen startet. Jeg startet med å forhøre meg med venner og bekjente i sportsfiskemiljøet. Taktikken var å holde tilbake så mye informasjon som mulig samtidig som jeg fikk så mye som mulig fra dem. For meg er det naturlig å gjøre det på denne måten. Ikke fordi at jeg vil ha alle fiskeplassene helt for meg selv, men jeg vil kontrollere det på et vis slik at det ikke plutselig er stappfullt med folk på favorittplassene mine. Jeg fikk ganske mye annen nyttig info ut av forespørslene, men ingenting om det spesifikke ørretvannet jeg var ute etter. Det neste steget var å starte en kartprosess som jeg har laget for både slike tilfeller og tilfeller der jeg er på utkikk etter nye uutforskede fiskeplasser. (Jeg planlegger å skrive et innlegg om denne prosessen ved en senere anledning) Dette bar frukter. Jeg sto igjen med tre kandidater. Alle disse vannene var relativt nær hverandre, så det skulle være mulig å besøke alle i løpet av en helg.

Fiskeutstyr

Så snart jeg viste hvor jeg skulle, var det bare å starte planlegging av fisketuren. Dato ble satt ganske kjapt fordi det var den eneste helgen jeg ikke hadde andre planer. Fiskeutstyret som jeg velger å ta med meg bruker jeg ofte litt tid på å bestemme meg for. På den ene siden kunne jeg jo bare ha lastet på med så mye utstyr som jeg klarte å bære, men dette tar litt å kunnskapen ut av fiskingen og det gjør at jeg stresser litt mer fordi jeg alltid her noe utstyr i sekken som jeg ikke har prøvd ennå. Dessuten føler jeg at ørretfiske i fjellvann med haspelutstyr er noe jeg har veldig god kontroll på. Dersom du ikke har kontroll, kan du lese dette innlegget før du tar et valg av fiskestang.
Til slutt endte jeg med å ta med meg dette utstyret:

Fiskestang: Shimano Antares

Fiskestang: Shimano Antares 10’ 7-21g og Shimano SpeedMaster BX 9’ 3-14g

Haspelsnelle: Shimano Stradic 1000 og en Shimano Exage 1000 som reserve

Fiskesnøre: Begge snellene utstyrt med 0,12mm Fireline smoke

Sluker: En relativt liten boks med forskjellige sluker og spinnere mellom 5 og 20 gram.

Mclean Fang og slipp håv

Håv: McLean med integrert vekt

I tillegg pakket jeg selvfølgelig med meg telt, primus, sovepose, mat og de andre vanlige tingene.

Med fiskestang i sekken

Etter jobb på fredag var det bare å sette seg i bilen for å dra på en fisketur jeg virkelig hadde sett fram til! Ørretvannene lå plassert slik at jeg kunne parkere bilen i kanten på en (elendig) grusvei og egentlig ha like lang avstand til alle tre vannene. Det var omtrent 4 timers gange til hvert og omtrent 2 timer i mellom dem. Planen som ble lagt var at jeg skulle gå til det som virket mest lovende på fredagen. Dersom dette vannet ikke hadde overbevist meg ennå, skulle jeg gå videre til neste vann på formiddagen lørdag. Det siste vannet skulle jeg gå til tidlig søndags morgen hvis det var nødvendig. Med fiskestang stikkende opp av sekken og godt humør var det bare å starte, for i verste fall kunne helga bli fylt med store avstander og lite fisk.

Når jeg kom fram til det første fjellvannet, var jeg sikker på at jeg hadde truffet på første forsøk. Det så helt fantastisk ut. Brukbart med innsekter til midten av juni å være og vakende ørret. Dette måtte jo være fulltreff!

Så feil kan man ta… Det var masse fisk der ja, alt for mye faktisk. Så mye at jeg hadde problemer med at jeg for ofte fikk fisk som knapt nok var større enn sluken. Ok, jeg overdriver, men jeg hadde ikke tatt denne turen for å hale inn ørreter på 200g. Etter 4 timers fiske bestemte jeg meg for å pakke sammen fiskestangen og traske videre så snart jeg våknet på lørdagen.

Etter en god natts søvn (jeg sover bedre i telt enn hjemme på soverommet), rigget jeg ned teltet og vandret til det neste vannet. Førsteinntrykket der var helt motsatt av det første vannet. Her så det ikke ut som om det var noe liv i det hele tatt. Jeg bestemte meg likevel for å svinge fiskestanga litt. Det ville ikke være første gangen jeg ble overrasket dersom det skulle vise seg å være kjempebra. Dessverre viste det seg at vannet var bortimot helt dødt. Muligens helt dødt faktisk, for jeg så ikke så mye som et vak engang. Avgjørelsen om å gå videre ble tatt etter bare en times fiske. Nå hadde jeg bare en mulighet igjen. Dersom det også var en skuffelse, hadde jeg enten blitt lurt eller så hadde jeg bommet kraftig på kartsøket mitt.

En overraskende fiskekamerat

Ved det siste vannet var mer vind enn ved de to første. Derfor var det vanskelig å få et like godt inntrykk av det. Likevel hadde jeg en god følelse og bestemte meg for at jeg skulle bli her til søndags ettermiddag uansett hva som hendte. Mens jeg rigget teltet fikk jeg øye på en person som sto på en høyde like ovenfor vannet. Det var tydelig at han hadde en fiskestang stikkende opp av sekken. «Dårlige nyheter», tenkte jeg med en gang. «Dersom dette skulle være et hemmelig og fantastisk ørretvann, hvorfor er det andre folk enn meg som skal fiske her?» Det viste seg at det var Jørgen, den eldre mannen som hadde nevnt vannet for meg! Du kan tro han ble overrasket når han så at jeg var der. Han påsto at dette var første gangen han hadde sett andre fiskere der, men at han var imponert over at jeg hadde funnet fram med bare den syltynne informasjonen han hadde gitt meg.

Eventyrfiske

Rundt kaffebålet fikk jeg mye nyttig informasjon fra mannen om hvilke plasser i vannet der det sto fin ørret. Nå som jeg hadde imponert han med etterforskningen min la han alle kortene på bordet og svarte på alle spørsmål jeg hadde. Heldigvis hadde jeg også noen triks jeg kunne lære han også. Vi bestemte oss for å fiske på hver sin side av vannet i noen timer og møtes ved kaffebålet senere på kvelden igjen.

Jeg bestemte meg for å starte med en sort og rød atomsild på 12g. Det nappet på første kastet! Og det var en fantastisk kamp. Valget av stang hadde falt på SpeedMasteren, og den fikk virkelig kjørt seg. Noe av det vakreste i verden for meg er en fiskestang som står i fullstendig bue i kamp mot en torpedo av en ørret. Etter en kamp som varte i et halvt minutt kom fisken seg unna! Irriterende, men det skjer relativt ofte at jeg mister den første fisken fordi jeg er for ivrig og slipper opp trykket i fiskestangen et øyeblikk. Jaja, bare å prøve igjen. Her var det i hvert fall stor fisk!

Femten minutter senere nappet det igjen i atomsilda. På nytt sto jeg der med stram fireline, fiskestang i spenn og en hylende fiskesnelle. Denne gangen var jeg mye mer fokusert på å gjøre de rette tingene, nå skulle ørreten landes! To minutter senere lå en fantastisk brunørret på 1100 gram i håven. Følelsen av å lande en utrolig fisk blir jeg aldri lei av. I løpet av de neste to timene fikk jeg fire ørreter til, alle mellom 700 og 900 gram.

Stolt ruslet jeg tilbake til bålplassen med fangsten min. Da jeg så Jørgen fikk jeg hakeslepp. Han hadde fanget et beist av en ørret. 2,3 kg! Og det virket ikke som om han var så imponert selv av størrelsen. Senere på kvelden fortalte han meg at han ikke brukte å veie fisken han fikk, men den største han hadde fått i dette vannet var mye større en 2,3kg. Her var det muligheter til å slå min personlige rekord i fjellvann som er 2150 gram.

Jeg sov bare to timer den natten. Dette var et virkelig eventyrfiske som jeg ikke ville miste et sekund av. Det var ikke mulig å holde tellingen på hvor mange ørreter jeg fikk den natten og ut over søndagen. Ingen av de talløse var under 500 gram, men heller ingen over 1100 gram. Rekorden min fikk bestå ennå en stund, men jeg tror likevel at dette var det mest ekstreme ørretfiske jeg noen sinne har vært med på.

Vennskap

Jeg og Jørgen bestemte oss for å gå sammen tilbake til bilene. Det er utrolig hvordan man noen ganger finner tonen med andre mennesker bare settingen er riktig. Vi hadde jo møttes mange ganger før, men aldri helt blitt gode venner. Nå derimot, på vei ned fra en fisketur på et fjell, var det som om vi hadde kjent hverandre hele livet. På veien ned fikk vi også avtalt at vi skulle ta oss en ny tur opp til det samme vannet ved en senere anledning. For vår del var det ikke mer enn noen flotte ørreter, hver sin fiskestang og masse etterforskning fra meg som skulle til for at det skulle klikke for oss.

Sportsfiske etter brunørret

Ørreten - Litt nyttig info

Brunørreten, eller brunaure som den også kalles, er en fisk i laksefamilien. Brunørretten er kanskje den fisken, sammen med laksen, som er mest ettertraktet blant sportsfiskere. Den er også en ettertraktet matfisk med en utsøkt smak. Det er en fisk som finnes i de fleste innsjøer, elver og tjern i Norge. Jeg skal ta for meg litt om ørretens levesett, kosthold, formering, vandring og litt andre nyttige ting i denne posten.

Det latinske navnet på brunørreten er Salmo Trutta. Salmo Trutta er egentlig en samlebetegnelse på mange typer brunørret. Underartene som alle har betegnelsen Salmo Trutta inkluderer arter som fjellørret, sjøørret, bekkeørret og fjordørret. Det hersker fortsatt en del usikkerhet om hva som egentlig kan aksepteres som en underart. Noen regner for eksempel fjellørreten som en egen art, mens andre mener det er en underart til brunørreten. Sjøørreten og brunørreten er i utgangspunktet den samme arten. Forskjellen ligger i at sjøørreten er en anadrom fisk, det vil si at den vandrer ut i havet for å skaffe næring og vandrer tilbake til ferskvann for å gyte. Fisken går gjennom en smoltifiseringsprosess for å kunne vandre fra ferskvann til saltvann. Avkommet av sjøørreten er i utgangspunktet ikke anadrom. Det gjør at den kan leve hele livet sitt i ferskvann. Hvorfor noen individer smoltifiserer og vandrer ut i havet er det stor usikkerhet rundt, men de fleste ekspertene mener at de fiskene med høyst stoffskifte som går gjennom denne prosessen. I og med at sjøørreten og brunørreten i utgangspunktet er samme art, kan de danne gytepar med hverandre uten problemer.

Gyting

Ørreten gyter som regel om høsten. I følge den nyeste forskningen søker ørreten etter plasser der det er litt bevegelse i vannet for å gyte. Vann i bevegelse er ofte mer oksygenrikt enn stille vann, og oksygen er uunnværlig for at gytingen skal gå bra. Det finnes også en del vann der det er dokumentert at ørreten gyter i stille vann, men dette er mer unntaket enn regelen. Ørreten gyter ved at hunnen graver en gytegrop og hannen befrukter eggene i gropa. Hunnen begraver så eggene under sand for at de skal være beskyttet mot rovfisk. Ørreten legger vanligvis noe i nærheten av 2000 egg pr kg fisk. Vanlig alder for kjønnsmodning hos ørreten er 5-7 år. Hannfisken modnes som regel ett eller to år før hunnfisken.

Det er et fåtall av fiskene som overlever gytingen, i likhet med laksen. Det hevdes at det faktisk bare er 20% av hunnfiskene som overlever den energikrevende gyteprosessen.

Ørreteggene ligger i gropa gjennom hele vinteren etter at gytingen er over på høsten. De har all næringen de trenger i plommesekken i eggene. Om våren, når plommesekken er oppbrukt, klekkes eggene som har overlevd vinteren, og yngelen kommer ut. Yngelen graver seg da ut av gytegropa og gir seg i kast med livet som fisk. Nøyaktig når dette skjer varierer med temperaturen i vannet.

Fra ørreteggene er lagt til yngelen er blitt 1 år er den veldig sårbar. Eggene kan bli lagt på en dårlig plass, annen rovfisk kan spise eggene eller yngelen, forurensing, lite mattilgang, og andre faktorer er eller hindringer som ørreten må overkomme det første året. Faktisk er det så mye som 98% av yngelen som ikke overlever det første året. Etter at ørreten har blitt det man kaller for en "en sommers ørret", skulle man tro at den var utenfor den største faren, men det viser seg at 50-60 % av "en sommers ørretene" ikke overlever til å bli en "to sommers ørret". Og ikke nok med det, det er bare 50 % som over lever fra "to sommers" til "tre sommers ørret". Totalen av dette blir at det bare er 0,5% av eggene som legges som faktisk vokser opp til å bli en tre sommers ørret. Hvor mange som overlever vil selvfølgelig variere en god del fra vann til vann og elv til elv.

Brunørreten er en fisk som sjelden skaper hybrider, den er lite fruktbar med andre beslektede arter. Noen eksepler finnes likevel, et av dem er Tiger ørreten, en krysning mellom brunørret og bekkerøye.

Ørretens størrelse

Ørreten kan bli godt over 10 år gammel hvis den har de rette oppvekstforholdene. Den kan bli opp mot og i visse tilfeller over 20 kilo, men i de fleste vassdrag er en ørret på over 2 kilo regnet som stor fisk. Innenfor sportsfiskemiljøene snakkes det ofte om den magiske to-kilos grensa. Gjeldende norgesrekord for brunørret er 15,3 kg. Den ble tatt på en wobbler av Robert Torp i 1981. Verdensrekorden ligger til sammenligning på 18,25 kg, og ble tatt av Howard Collins i Red River, Arkansas i 1992.
Norge har faktisk verdens raskest voksende ørrettype. Den heter hunderørreten, og er en lokal stamme som lever i Mjøsa. Det sies at denne ørrettypen kan vokse hele 5 kilo i løpet av det andre året i fjorden. Det kan nevnes at historiene går om at det i 1896 ble fisket en Hunderørret på hele 23,5 kilo. Historien er dessverre ikke godt dokumentert.

Kosthold

Etter at ørretyngelen har forlatt plommesekken, er den fortsatt så liten at den kun klarer å ta til seg små byttedyr som er lette å fange som små insektslarver og dyreplankton. Den viktigste delen av yngelens kosthold er fjærmygglarver.
Etter at ørreten har blitt noe større, begynner den å gå over til litt større byttedyr. Det kan være larver av døgnfluer, steinflue og vårfluer. Den spiser også snegler og små krepsdyr som marflo. En liten kuriositet; det er marflo og andre små røde krepsdyr som gir ørreten den nydelige rødfargen i kjøttet. Det er også tydelig at den spiser insekter fra vannoverflaten om sommeren.
Når ørreten når 20 - 25 cm lengde kan den gå over til å bli fiskespisende. Den avgjørende faktoren for om den blir en fiskespiser er hvor mye næring som er tilgjengelig. Fiskespisende ørreter er mer hurtigvoksende enn de som bare spiser insekter. Ørreten er kannibal og spiser derfor også individer av sin egen art. De viktigste fiskeslagene i ørretens kosthold er krøkle, lagesild, sik, ørekyte og stingsild.
Når sjøørreten er i havet livnærer den seg i hovedsak av sild, brisling og marflo.
Det kan også nevnes at ørreten kan ta dyr som svømmer i overflaten som mus, lemen, frosk, o.l.

Trivselsforhold

Ørreten trives best når temperaturen ligger mellom ca 10 og 14 grader. Vannet inneholder da riktig mengde med oksygen. Hvis temperaturen blir enten varmere eller kaldere, vil ørreten ofte gå dypere i vannet der det er mer konstant temperatur. Blir det veldig kaldt står ørreten ofte så og si i ro. Det er dette som skjer om vinteren. Da må du nesten treffe ørreten i munnen med kroken for at den skal bite.
Ørreten, som så mange andre arter, er en fisk som ikke tåler surt vann veldig godt. Du har sikkert sett bilder på TV av helikoptre som slipper store mengder kalk over innsjøer. De gjør dette for å øke pH verdien i vannene etter at den sure nedbøren har gjort vannene nesten ulevelig sure. For at ørreten skal kunne trives bør pH verdien i vann ikke komme under 5,7.
Den sure nedbøren som har kommet i løpet av dette århundret har gjort at mange tiltak har blitt prøvd for at det skal være en fiskebestand selv om miljøet i vannene har blitt forsuret. Blant annet har man prøvd utsetning av bekkerøye, en fisk som tåler en del lavere pH enn ørreten.

Utbredelse

I Norge finnes ørreten stort sett over hele landet, fra lengst nord i Finnmark til helt sør på sørlandet. Utbredelsen er en av grunnene til at ørreten har blitt, sammen med laksen, Norges mest populære sportsfisk.
Ørreten var en av de første fiskene som vandret opp elevene som ble dannet under smeltingen etter den siste istiden. Etter at mye av isen var forsvunnet, forsvant også elvene, noe som gjorde at ørreten var "fanget" i innsjøer. De finnes faktisk i innsjøer som ligger så høyt som 1500 meter over havet. I ettertid har ørreten, mye på grunn av at den er enkel å frakte, blitt satt ut i stort sett det som er av innsjøer og tjern i Norge.
I utgangspunktet er brunørreten en fisk som hører hjemme i Europa og Asia. Her har den vært en del av det naturlige fiskelivet i lang tid.
I løpet av de siste århundrene har den imidlertid av sportsfiskegrunner blitt satt ut i Nord Amerika, Sør Amerika, Australia og New Zealand. På grunn av at ørreten er en veldig tilpasningsdyktig art har dette medført en del uheldige konsekvenser for de artene som dominerte disse områdene tidligere. I mange områder, som Patagonia, har brunørreten stort sett tatt over, og mange av de artene som tidligere rådet er nå utrydningstruet, og noen faktisk helt utryddet.

Fiskemetoder

Man kan bruke stort sett alle mulig fiskemetoder for å fange ørret. I gamle dager, når man fisket for å overleve, var det mest naturlig å bruke metoder som var enklest mulig og som ga mest mulig fangst. Garnfiske var da en naturlig metode. Disse metodene brukes selvfølgelig ennå, men i mye mindre utstrekning enn tidligere. Etter sportsfiskets inntog har det blitt et mye tydeligere fokus på å hindre overfiske for å bevare bestandene.

I de siste årene har det blitt en markant økning blandt sportsfiskere som bruker det edleste av fiskeredskaper for å fange ørreten, nemlig fluefiskerne. I mange år ble fluefiskerne oppfattet som noen som trodde de var bedre enn alle andre, litt snobbete. I den senere tid har dette endret seg noe. Fluefiske har blitt mer tilgjengelig for den vanlige mann. Det arrangeres kurs i både fluekasting og fluebinding på alle plasser der fiske noen form for betydning. I fluefiskemiljøer sies det at når du har fått din første ørret på flue, går du aldri tilbake til slukstanga. Og det er faktisk noe helt spesiellt. Følelsen av å få fisk på en flue du kanskje har budet selv, er det ikke mye som slår. Det er virkelig å anbefale.