Isfiske

Isfiskets gleder

Når vi leser oktober på kalenderen, betyr det at vinteren ikke er langt unna. Den mørke årstiden. Årstiden der de fleste helst bare vil sitte inne i sofaen med noe varmt i koppen og en god bok. Dette gjelder imidlertid ikke alle. Det finnes noen ivrige sjeler som trosser kulde, snø, is og alt annet som måtte møte dem. Jeg snakker selvfølgelig om de ivrigste isfiskerne.

Så snart isen er tykk nok til å holde en mann, lister de seg utpå for å se om det er noe liv under isen. Som regel drasser de med seg masse fiskeutstyr, agn, mat, kaffe, bor og, det viktigste av alt, noe å sitte på. På den tidlige vinteren er det nemlig ofte blåis, og det er lett å få frostskader i baken hvis man ikke har noe som isolerer mot underlaget.

Med kalde hender, som er mer klønete i kulden enn de kan huske at de var for et år siden, prøver de fortvilt å tre noen maggoter på kroken. Maggoten prøver å vri seg unna. Den vil vel ikke sitte fast på en krok å bli senket ned i iskaldt vann. Det tar sin tid, men til slutt er det isfiskeren som står igjen som vinner. Ovenfor kroken med maggot har de 10-20 cm med fortom. I den andre enden av den henger røyeblinken. De har valgt ut den blinken som de virkelig tror vil lokke til seg mest fisk. Dette er ikke en tilfeldig avgjørelse. Mange ganger gjennom sommeren har isfiskerne tenkt ut hvilken blink de skal bruke til vinteren.

I times vis kan de bare ligge på isen kikke ned i et, som regel, svart hull. De trenger ikke se noe. De bare lever i håpet og vissheten om at det er noe der nede. Kanskje noe stort. Noe større enn de har sett tidligere. Isfiskere er drømmere, men en og annen gang slår drømmene til. De kjenner at snøret strammer seg. Det er dette de har ventet på i alle disse iskalde timene. Tuppen på pilkestikka bøyer seg. Det er noe i den andre enden av snøret. Overraskelsen lammer dem et lite øyeblikk. Plutselig husker de hvordan det var dette fungerte, man skulle jo prøve å få fisken opp nå. En hard kamp utspiller seg mellom en halvrusten isfisker og en fisk som bare vet en ting; den vil ikke opp i det hullet. Ofte er isfiskerne litt i overkant forsiktige med å dra inn fisken på årets første tur. De tenker ennå på alle de som slapp unna under sommerens fluefiske med syltynn fortom.

Etter en kamp som varer lengre enn den egentlig skulle, ligger den der. Årets første fisk på isen! Isfiskerne glemmer alt om de timene de lå der, blåfrossen og hutrende, uten at noe som helst skjedde. Det var verdt hvert eneste sekund med kulde og kjedsomhet. Etter noen timer til med kikking ned i et svart hull innhenter virkeligheten dem imidlertid igjen. De begynner å kjede seg igjen. Begynner å tenke på en sofakrok, noe varmt i koppen og en god bok. De rusler hjem igjen. Med en fisk i hånden.