Berkley Fireline er bare en av mange utgaver av de veldig populære multifilament snørene. Multifilamentsnører er, i motsetning til monofilament, snører som er flettet sammen av mange tynne fibre. Det er ikke så ofte det kommer nye og helt revolusjonerende ting inn på sluk-/spinn-fiske markedet, men når multifilamentsnørene kom for noen år siden var det nettopp nytt og revolusjonerende.
I denne posten skal jeg konsentrere meg om Berkley's Fireline. Fireline er i dag markedets klart mest populære og solgte snøre, og antagelig et av de beste. Fordelen med å bruke multi kontra monofilament er at det er mye sterkere. Det betyr at du kan ha et mye tynnere snøre med samme bruddstyrke. Tynnere snøre betyr lengre kast, og det er jo en veldig stor fordel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg irriterte meg over at jeg ikke rakk ut til den plassen jeg ville når jeg tidligere brukte monofilament. For at du skal se hvor stor forskjellen i bruddstyrke faktisk er, så kan vi sammenligne litt.
Berkleys monofilamentsnøre Trilene(som faktisk er noe av det bedre du får kjøpt av monofilamentsnører) med diameter 0.18 mm har en bruddstyrke på 3,6 kilo. Ikke ille det, men så kommer vi til Fireline. Fireline med diameter på 0.17 mm har den en bruddstyrke på hele 10,2 kilo. Det er ganske enorm forskjell. For at du skal ha et Firelinesnøre som har samme bruddstyrke som 0.18 Trilene, må du faktisk helt ned i 0.04 mm i diameter.
Og det sier seg selv at hvis du bruker at 0.04 snøre i stedet for at 0.18, så økes kastelengden betraktelig.
Du trenger selvfølgelig ikke å gå så langt ned i diameter. Her følger en oversikt for de forskjellige bruddstyrkene til Fireline:
0.04 mm - 3,6 kg
0.06 mm - 4,5 kg
0.08 mm - 5 kg
0.10 mm - 5,9 kg
0.12 mm - 6,8 kg
0.15 mm - 7,9 kg
0.17 mm - 10,2 kg
0.20 mm - 13,2 kg
0.25 mm - 17,5 kg
0.32 mm - 23,5 kg
0.39 mm - 27,7 kg
(Bruddstyrken kan variere noe mellom Fireline Crystal og smoke/flame green)
Uni-knuten for fireline
Som du ser ut fra tabellen er det noe for enhver smak, enten du skal fiske i havet eller i ferskvann. Fellesnevneren for alle snørene er at du har et tynt sterkt snøre som har en mye mindre diameter enn det tradisjonelle monofilamentsnøret.
-Men med dette nye snøret må det jo følge noen bakdeler?
Svaret på spørsmålet over er: tja...
Fireline er i utgangspunktet stivere enn monosnører. Det har heller ingen elastisitet. Det gjør at du får en direkte kontakt med fisken. For mange er dette helt perfekt, men det er faktisk noen som synes at det blir for mye kontakt. Hvis du også har denne oppfatningen, er løsningen å knyte på en fortom av monofilamentsnøre.
I og med at Fireline er satt sammen av mange tynne fibre, er det større sjanse for slitasje mot steiner, fisketenner og andre ting du kan komme borti når du fisker. Det er faktisk veldig viktig å passe på at du ikke drar snøret over steiner, berg, eller lignende. Husk at når først storfisken biter, er det veldig irriterende å miste den bare for at du ikke har tatt godt vare på snøret ditt.
Mange har opplevd etter en stund med bruk at snøret begynner å gli på spolen. Dette er helt normalt fordi Fireline har en glatt overflate. Jeg bruker å legge en runde med sportstape innerst på spolen, og en liten tapebit overspoleknuten. Da unngår du problemet.
At snøret er glatt, kan gi deg et annet problem også. De gamle knutene dine går opp. Det er mange fireline knuter som fikser dette problemet. Mange havner i probelmer når de skal lære seg mange nye knuter. De bruker en monofilament knute og en fireline knute. Du trenger egentlig bare å lære deg en. Jeg bruker selv Uni-knuten fordi den er enkel å knyte og fordi den kan brukes både til å knyte Fireline på spole og til en sluk. Den kan også brukes til monofilament. Uni-knuten knytes som vist i illustrasjonen under.
Jeg mener at man ikke kan kalle disse tingene for bakdeler, det er rett og slett bare en vanesak å se etter steiner i vannet, knyte en annen knute fireline, osv. Den virkelige bakdelen med Fireline, er nok prisen. De tre variantene Fireline Crystal, Fireline Smoke og Fireline Flame Green kommer i to forskjellige spolestørrelser, 110m og 270m. Prisen ligger på fra 200,- kroner og opp for 110m og 400,- kroner og opp for 270m.
Det finnes også en type Fireline som brukes til isfiske. Den heter Berkley Fireline Crystal Micro Ice. I Norge er ikke denne typen så lett å få tak i, men den finnes hos mange forhandlere på nettet.
Isfiske kan være noe av det mest spennende fisket. Forutsetningen er bare at du er klar for det som venter deg. For å få mest mulig ut av isfisketuren din, er det en del ting som er svært viktig å huske, noen ting som ikke er så viktig og andre ting som bare hjelper deg i meget spesielle situasjoner.
Klær
For å ta det viktigste først; sørg for at du ikke fryser! Det er ikke få som har fått ødelagt gleden med isfiske med å være for dårlig kledd. Midt på vinteren er det store, varme klær som gjelder. Dunjakker eller termodresser er utrolig bra. Du bør også tenke på å skaffe deg en flytedress. Flytedresser er som regel både vannavstøtende og vindtette i tillegg til at de er rimelig varme. Prisen på flytedresser er overkommelig, og de varer i mange år. Er det seint på våren og det er fare for overvann er vanntette klær, og ikke minst sko, et must.
Isbor
Hvis du skal på isfiske tur, er det lurt å huske å ta med seg et isbor. I dag kommer isbor i mange forskjellige størrelser og kvaliteter. For ørret og røye fiske er en diameter på 120mm nok, men du kan godt ha større. Bor med vinkling på skjærebladene er absolutt å foretrekke framfor de som er rette, fordi de skjærer bedre i isen. Husk på å skaffe deg et bor som har blader som kan skiftes når de begynner å bli sløve. Isbor får du for alt fra 500 kroner og opp til 1500 kroner.
Husk noe å sitte på
Å ha noe å sitte på kan være forskjellen på en vellykket tur og en der du må dra hjem nesten med en gang. Her finnes det mange alternativer. Stolsekker som er gode å bære kan være en lur ting å investere i. Det finnes også isfiske kasser som du kan sitte på. Disse er veldig nyttige, fordi du kan ha utstyret ditt i dem og de har som regel et hull på fronten som du kan legge fisken rett inn i etter at du har fått den opp. En isfiske kasse kan du enkelt lage deg selv av en plastkasse hvis du ikke vil kjøpe den. Det mest vanlige er å ta med seg et liggeunderlag, dyreskinn eller lignende. For kikkefiske er det glimrende. Da kan du ligge tørt på magen å se ned i hullet. For min egen del bruker jeg å ta med både isfiske kasse og reinskinn nå jeg drar på tur. Husk også ispigger og tau hvis uhellet skulle være ute. Isøse er også en ting du bør vurdere å skaffe deg. Det er temmelig kaldt å tømme hullet for is med hendene.
Isfiske sesongen begynner så snart isen har lagt seg. Den må selvfølgelig være tykk nok til å tåle vekten din. Is på 15 cm eller mer er som regel tykk nok hvis det ikke er stavis. Denne er noe mer usikker en annen is fordi det er mye luft i isen. Hvis du er usikker, er det lurt å borre hull på vei ut for å sjekke tykkelsen. Gjør det gjerne ofte for å være på den sikre siden.
Ørreten er en fisk som står mye i ro på bunnen om vinteren. Den beste tiden for isfiske etter ørret er derfor rett etter at isen har lagt seg, og når vannet begynner å bli varmere igjen i mars en gang. Røya er derimot mer aktiv. Den jager mat gjennom hele vinteren.
Gode isfiske plasser
Det er en stor fordel om du kjenner vannet eller elva du skal fiske i før du går utpå og begynner å borre. Gode fiskeplasser kan være grunner, bratte skrenter, vegetasjonskanter og plasser der det er litt strøm.
Hvis du ikke kjenner stedet du skal isfiske på, er saken litt verre. Et godt råd da er å se etter gamle hull og prøve i nærheten av dem. Hvis du er ekstra heldig kan du finne blodflekker i snøen ved siden av et gammelt hull.
Odder, viker og smale sund er plasser som fisken liker seg også på vinteren. Innos og utos er også bra. Her må du likevel være veldig forsiktig, det kan fort være tynn is i nærheten av rennende vann
.
Et hint på hvordan det ser ut under isen kan du finne ved å se på hvordan terrenget rundt vannet er. Er det bratt ned til vannet, er det som regel dypt. Er det flatt land inn mot vannet, er det store muligheter for at det er grunt. Vær forsiktig med å borre på slike grunne plasser. Du kan fort borre rett i bunnen og ødelegge bladene på boret ditt.
Agn
De mest vanlige agnene til isfiske er maggot, fjærmygglarver og mark, der maggot kanskje er aller mest brukt. Fordelen med maggot kontra fjærmygglarver er at maggoten holder seg mye lengre og trenger derfor ikke å byttes så ofte. Når du skal feste en maggot på kroken finner du den siden av maggoten som er tykkest. Det er den siden med to prikker på. Du stikker kroken mellom disse to prikkene for å unngå å punktere maggoten. Andre typer agn som er mye brukt er rekehaler, akkar og mort. Det finnes også kunstige agn av alle typer. De er tilsatt luktstoffer og har den fordelen at de kan lagres tilnærmet uendelig.
Røyeblink
Sølvfarget røyeblink med røde og grønne detaljer
Den vanligste metoden for isfiske er med røyeblink og maggot. Det er kanskje også den enkleste. Det du trenger er en pilkestikke, en røyeblink, en krok(helst flere) og en boks maggot. Maggot får du kjøpt i de fleste sportsforretninger, og de kommer ofte i både hvit og rød farge. Snøret du bruker bør ligge fra 0.20mm til 0.30mm i tykkelse. For røyefiske er det ofte lurt å ha en blink med noe rødt i. Selve fisket foregår ved at du slipper blinken ned til bunnen, drar den opp ca 10 cm, og begynner fiskingen. Du fisker deg opp i vannet til du er rett under islokket. Det kan ofte være lurt å la blinken dunke et par ganger i bunnen slik at en del av sanden blir virvlet opp. Dette kan gjøre fisk nysgjerrig, selv om den er på ganske god avstand. Røyeblinken kan også brukes til ørretfiske. Det kan da være lurt å bruke en litt mindre skje.
Mormyshka
Tre forskjellige mormyshka varianter
Mange har funnet ut hvis røyeblinken ikke fungerer under isfiske, så er mormyshkaen et dødelig alternativ. En mormyshka er et lite kunstig agn som opprinnelig kommer fra Russland. Det er som regel laget av metallet wolfram. Du bør ha en såkalt mormyshka pilkestikke til dette fisket. En mormyshka pilkestikke er lettere enn en vanlig pilkestikke, og er utstyrt med en følsom nappindikator i tuppen. Til mormyshka-fiske bruker du også et snøre med mindre diameter. Mormyshkaene agnes med maggot, fjærmygglarver eller rekehaler. Du fisker mormyshkaen ved å senke den til bunnen og fiske deg oppover gjennom vannlagene. Det kan være lurt å legge inn noen stopp på veien opp. Ofte så er det når du stopper at fisken hugger. Gode fiskedyp er alt fra en meter til fem-seks meter. Mormyshkaen kan brukes for fiske på de fleste fiske arter, og kan være dødelig effektiv hvis fisken er selektiv og ikke tar noe annet.
Pimpel
Pimpel for isfiske
Pimpel er en slags tykk sluk, og er et veldig vanlig redskap for isfiske. I den nedre enden av den er det en krok, enten en trippel eller en enkel. Krokene på en pimpel er som regel litt spesielle. De kalles for lyskroker og har et slags lysende farget materiale rundt stammen av kroken. Pimpelen fiskes også, som blinken, ved at du først virvler opp litt mudder på bunnen. Deretter fisker du deg opp gjennom vannlagene. Du kan med fordel legge inn noen stopp i fiskingen. Jeg bruker alltid å agne pimpelen med maggot, en rekebit eller en liten bit av en mark.
Balansepilk
Balansepilk fra Rapala
Balansepilken er ment å skulle imitere en byttefisk. Den har krok i begge endene og som regel en trippel krok i buken. Balansepilkene finnes i mange forskjellige størrelser og farger. Det er ofte lurt å bruke store når du vet det er stor fisk i nærheten og noe mindre når du ikke tror det er så mye stor fisk der du fisker. På farge fronten kan du egentlig gå to veier. Den ene er å velge fager som minner om noe som er i vannet, den andre å velge sterke farger som tiltrekker seg fisken. Hvis du vet hva som fungerte i vannet på sommeren, kan det være lurt å prøve noen av de samme fargene på isfiske. Fisken spiser tross alt det samme sommer som vinter.
Isfiske med balansepilk passer godt for alle dybder fra to-tre meter og opp mot tjue meter. Du starter fisket her også med å slippe pilken ned til bunnen. La den dunke i bunnen litt for å virvle opp mudder, for så å heve den litt over bunnen. Her gir du den noen bestemte rykk. Det er viktig å hele tiden være oppmerksom. Fisken kan ta når som helst. Hvis du ikke merker noe fisker du av vannlagene helt opp til islokket. Vær oppmerksom på at når fisken tar en balanse, så tar den som regel hardt.
Foring av hullet
Et triks for å lokke fisken til hullet ditt er å fore det med ostemasse og noen rekebiter. Du bør gi hullet litt tid etter at du har foret det før du begynner å fiske. Jeg bruker Cottage Cheese. Når du kommer tilbake til hullet etter en stund står det ofte fisk og venter på at det skal komme flere godbiter dalende fra oven.
Det finnes mange flere redskaper å isfiske med. I denne omgang begranser jeg meg til de jeg har skrevet om her, siden de er de mest vanlige. Husk at det ikke er noe som hindrer deg i å eksperimentere med de forskjellige isfiske metodene. Kombinasjoner av redskaper kan ofte fungere, for eksempel mormyshka under en røyeblink. Det er opp til deg å finne ut hva som fungerer på den plassen du fisker.
Når vi leser oktober på kalenderen, betyr det at vinteren ikke er langt unna. Den mørke årstiden. Årstiden der de fleste helst bare vil sitte inne i sofaen med noe varmt i koppen og en god bok. Dette gjelder imidlertid ikke alle. Det finnes noen ivrige sjeler som trosser kulde, snø, is og alt annet som måtte møte dem. Jeg snakker selvfølgelig om de ivrigste isfiskerne.
Så snart isen er tykk nok til å holde en mann, lister de seg utpå for å se om det er noe liv under isen. Som regel drasser de med seg masse fiskeutstyr, agn, mat, kaffe, bor og, det viktigste av alt, noe å sitte på. På den tidlige vinteren er det nemlig ofte blåis, og det er lett å få frostskader i baken hvis man ikke har noe som isolerer mot underlaget.
Med kalde hender, som er mer klønete i kulden enn de kan huske at de var for et år siden, prøver de fortvilt å tre noen maggoter på kroken. Maggoten prøver å vri seg unna. Den vil vel ikke sitte fast på en krok å bli senket ned i iskaldt vann. Det tar sin tid, men til slutt er det isfiskeren som står igjen som vinner. Ovenfor kroken med maggot har de 10-20 cm med fortom. I den andre enden av den henger røyeblinken. De har valgt ut den blinken som de virkelig tror vil lokke til seg mest fisk. Dette er ikke en tilfeldig avgjørelse. Mange ganger gjennom sommeren har isfiskerne tenkt ut hvilken blink de skal bruke til vinteren.
I times vis kan de bare ligge på isen kikke ned i et, som regel, svart hull. De trenger ikke se noe. De bare lever i håpet og vissheten om at det er noe der nede. Kanskje noe stort. Noe større enn de har sett tidligere. Isfiskere er drømmere, men en og annen gang slår drømmene til. De kjenner at snøret strammer seg. Det er dette de har ventet på i alle disse iskalde timene. Tuppen på pilkestikka bøyer seg. Det er noe i den andre enden av snøret. Overraskelsen lammer dem et lite øyeblikk. Plutselig husker de hvordan det var dette fungerte, man skulle jo prøve å få fisken opp nå. En hard kamp utspiller seg mellom en halvrusten isfisker og en fisk som bare vet en ting; den vil ikke opp i det hullet. Ofte er isfiskerne litt i overkant forsiktige med å dra inn fisken på årets første tur. De tenker ennå på alle de som slapp unna under sommerens fluefiske med syltynn fortom.
Etter en kamp som varer lengre enn den egentlig skulle, ligger den der. Årets første fisk på isen! Isfiskerne glemmer alt om de timene de lå der, blåfrossen og hutrende, uten at noe som helst skjedde. Det var verdt hvert eneste sekund med kulde og kjedsomhet. Etter noen timer til med kikking ned i et svart hull innhenter virkeligheten dem imidlertid igjen. De begynner å kjede seg igjen. Begynner å tenke på en sofakrok, noe varmt i koppen og en god bok. De rusler hjem igjen. Med en fisk i hånden.
De fleste som akkurat har startet å fiske, er fascinert av wobblere. Formen, den noe spesielle skjea på fronten og et utseende som ofte er realistisk, er nok grunnen til dette. I dag finnes det hundrevis av forskjellige wobblere, om ikke flere. Alle de store fiskeutstyrsprodusentene lager sine egne wobblere, med mer eller mindre heldig utfall.
Lauri Rapala
Historien bak wobblerene stammer fra Finland på 30 tallet. Den gamle fiskeren Lauri Rapala fikk sitt levebrød fra fisking på innsjøen Paijanne. Han hadde gjennom mange år brukt mye tid og energi på å finne ut hvordan man klarer å lure fisken. En dag, mens han satt og funderte langs innsjøen, så han en rovfisk jage mat i en stim småfisk. Det han beit seg merke i var at rovfisken tok den småfisken som svømte litt annerledes enn de andre. Dette fortalte han at rovfisken var på jakt etter skadet fisk, fisk som er enklere å få tak i enn de friske. Dag etter dag observerte han akkurat det samme, rovfisken tok den fisken som svømte litt annerledes. Det var slik han fikk ideen om å lage en sluk som etterlignet svømmesettet til en skadet fisk. Han laget derfor den nå legendariske Rapala Original Floater. Denne sluken er forgjengeren til dagens moderne wobblere. I løpet av årene har wobblerne til rapala fått flere serier med fantasirike navn. Noen av de beste er: Deep Tail Dancer, Husky Jerk og min favoritt; Rapala crankbait lures.
For at du skal få nytte av en wobbler, er det viktig at vet hvordan en wobbler er ment å fungere. I dagens marked, med enorme mengder wobblere å velge mellom, vil du også ha bruk for å vite hvilken wobbler som passer best til akkurat ditt bruk. Selvfølgelig, som med all annen fisking, er det også viktig å bruke noe som man faktisk har troen på. Man vil fiske mer fokusert hvis man faktisk tror på det man driver med.
En wobbler er, som du kanskje fikk med deg i historien om Lauri Rapala, ment å imitere en skadet fisk. Et lett bytte for rovfisken. Den bør derfor fiskes deretter. Meningen med skjea på fronten av en wobbler er at den skal gi fisken den gangen en skadet fisk har og justere dybden en wobbler går på. Du kan lett se hvordan dette fungerer hvis du har et badekar hjemme. Det finnes wobblere som flyter, synker og såkalte suspending wobblere. Alle disse fiskes på forskjellig måte.
For å ta flytende først, så betyr det at wobbleren flyter opp mot overflaten når den ikke er i bevegelse. Skjea på fronten gjør at den blir presset ned i vannet når den blir satt i bevegelse. Dette gjør at man kan fiske den på mange dybder. Ved fiske rett under overflaten, kan man dra den sakte inn, og man kan dra den hurtigere inn hvis man vil fiske dypere. Dette gir deg mange muligheter for variasjon i ditt fiske. For å bli kjent med hvilke hastigheter du skal bruke, bør du ta deg tid til å teste wobbleren.
En synkende wobbler, vil starte å synke når den kommer i vann. Når den blir satt i bevegelse, vil den stige til den finner det dypet den er designet til å svømme på, alt etter hvilken hastighet du gir wobbleren. Dette dypet er bestemt av vinkelen på skjea i fronten. Det gir deg også her mange muligheter for å variere ditt fiske.
En såkalt suspending wobbler, er ment å være en mellomting mellom flyt og synk. Teorien bak disse er at den skal ha samme tetthet som vannet, og skal derfor legge seg midt i vannet når den ikke er i bevegelse. I praksis vil den oppføre seg som en saktesynkende wobbler. Her er det selvfølgelig også viktig å bli kjent med din wobbler.
Wobbler knute
For at en wobbler skal få den gangen som den skal ha, er det anbefalt at man bruker er spesiell wobbler-knute eller en såkalt Rapala Rap Snap(eller tilsvarende.) Rapalas wobbler knute kan du se under.
Alt etter hvilken fisk man er ute etter, brunørret, røye, gjedde, e.l., bør man justere hvilken wobbler man bruker. Det viktigste du må vite før du velger wobbler er altså; finn ut hva fisken du vil fange spiser. Det er selvfølgelig også viktig å vite hvilke arter som lever i vannet/elva du skal fiske. Skal du imitere noe, er det som regel en fordel å vite at det finnes naturlig der du fisker. Nå skal det sies at mange rovfisker er veldig glupske, og spiser det meste som ser sånn høvelig spiselig ut, men det kan likevel være forskjellen på om du får fisk, eller om den rett og slett ikke biter. Størrelsen på wobbleren er også en faktor som er veldig viktig når du velger hvilken du skal bruke. Er wobbleren større enn fisken som lever der du fisker, er ikke sjansene store for at du får noe. På den annen side, er wobbleren veldig liten er den kanskje ikke så interessant for de store fiskene som du vil ha, og du kan bli ”plaget” med masse småfisk.
Wobbler fiske
En wobbler kan fiskes på flere forskjellige måter. Den mest vanlige er kanskje med lett haspelutstyr fra land. Det er her viktig å ha utstyr som er ”lett” nok til å kunne kaste wobbleren tilfredsstillende langt. Det kan også være et problem med en lett wobbler at vinden tar den. Hvis det er mye vind, bør du bruke en litt tyngre wobbler.
Dorging med wobbler er noe mange har forelsket seg i. For at dorgingen skal fungere optimalt, må du kjenne wobbleren din godt. Du må vite hvilken hastighet du skal ha på båten for at wobbleren skal gå best mulig i vannet. En del dorger også med oter som har flere wobblere festet til seg.
På wobbler markedet i Norge er det, som nevnt tidligere, et utall wobblere å velge mellom. Det er faktisk så mange å velge mellom at du kan bli overveldet. Det er ofte lurt å kjenne litt til de forskjellige modellene før du går til din lokale forhandler for å kjøpe en wobbler. Et annet tips er å spørre betjeningen i butikken om tips for spesifikke vann. De er ofte et slags knutepunkt mellom fiskerne, og får derfor informasjon fra mange hold.
Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger, både positive og ikke så positive. Jeg vil også høre fra deg dersom du har noen gode tips til hva jeg kan skrive om. Ingen tema er utelukket, så lenge det handler om fisking.
